Den gamle seterveien

Nedfalls har lagt seg over stien enkelte steder. 

Enkelte steder er det så bratt, at folket før måtte legge opp trappetrinn for å kunne fote seg opp til seters. Her jaga de kyr, bar på ryggen, eller kløvde med hest det de måtte ha i løpet av sommeren...

Enkelte steder er stien ganske åpen og fin å gå

Det er ingen ting å si på utsikten 

Seterstølen med rester av gammelt stengsel. Utsikt mot Sula 

Endelig.. Er vi kommet til seters. Nysnøen har så vidt lagt seg på Vikafjellet. 

Seter hører med på gården. Min seter er nok dessverre ikke så mye bruka som jeg skulle ønske, men noen turer blir det. De senere år har vi brukt en skogsvei som ble bygget for 25 år siden. Den er fin å gå, delvis kjøre og vi går tørrskodd opp. Dette har resultert i at den gamle seterveien som ble brukt før har grodd ned. Bare naboens geiter (som nå også er borte) og hjort har brukt stien. For en tid tilbake bestemte jeg og ei venninne oss for å finne igjen stien som bukter seg som en slange opp lia.
Litt prynder og gjetning resulterte i at vi har delvis fått merka stien (finne den igjen) og en hyggelig mann gikk løs på skog med motorsag, så nå har vi en veldig bratt, men fremkommelig sti opp til setra. Turen er en utfordring, men med tid og en del pauser kommer en seg opp til 400 meters høyde. Det er rett opp gjennom masse kultur.
På turene kan en jo ikke annet enn å undre på hvor folk var spreke før.

Ha en fin dag.