Minner

I disse dager har vi et fantastisk lys. Like før mørket senker seg, så ligger det et lilla slør over fjellene. Kulden gjør at grener og bakke er dekket av et hvitt lag med rim. Sammen blir det en fantastisk fargekombinasjon. Her vises naustene som ligger rett nedenfor husa, og her har det skjedd store forandringer.
En lang prosess har foregått her på gården... Den startet for over et år siden... Dagmar...
Hun nedla det gamle svalgangsnaustet som stod majestetisk ute i sjøen....
Det ble liggende på siden i ett år før det endelig skjedde noe. Og når det først startet gikk det fort. I løpet av noen uker kom det opp nytt, og det gamle ble revet. Og da fikk jeg en reaksjon. En sorgreaksjon.
Jeg! sa ja til å rive, og brenne opp en bygning som har hørt til på gården i generasjoner. Da flammene fortærte gamle rundstokker og værbitte panelfjøler, gråt jeg.
Føltes som om jeg sviktet en tillit jeg hadde fått i å forvalte en gammel slektsgård.
 Selv om det kom opp nytt og fint naust. Så var det tungt å fordøye at jeg skapte store ringer i stille vann.

Så her ser dere det nye naustet. (midt i bildet) og plattingen som "Berit" røsket løs fra en steinkaie også er flyttet til denne gruppen av sjøhus. Noe mangler, men det får en ikke igjen.

Som Wergeland? sa "Evig eies kun det tapte"

Nei, nok er nok. Må innse at ikke alt kan bevares. Har nok mer nytte av dette nye naustet.

Her har jeg MASSE planer, og prosjekte, og kanskje en dag kan jeg se ned mot sjøen uten sorg i hjertet.
Ha en fin dag.