Grov skjønnhet

 Grov skjønnhet... Nesten beskrivelsen av det å være en bonde.
Aner at jeg kanskje faller ned i den idealistiske grøften og det er i utgangspunktet ikke meningen.
Jeg fikk så lyst til å dele noen tanker om denne livsstilen.
Å være bonde er et vakkert yrke. Du sørger for at det skal vokse og gro rundt deg. Bonden jobber sammen med naturen, (stort sett) Mange og tunge løft, avgjørelser og lange dager bidrar til at gården, bygda og landet er fruktbart og gir levende bygder.  Det vakre er i at det gror, fødes nytt liv og at all kulturhistorie blir bevart i form av at hus og beitemark blir holdt i hevd..
At du står med furet værbitt ansikt og mørke renner under lakkerte negler får så være. At du må bare en liten tur i fjøset i nye røde sko, og oppdager at du har en klatt med sauemøkk under skoen, er bare sjarmerende....
At du oppdager fem minutter før du skal kjøre på jobb at sauene er på helt andre steder enn innenfor gjerdet.... og du oppdager at de har hatt fest i rosehagen, og roseknoppene du gledet deg til å se springe ut er spist opp... Vel, alt dette har sin sjarm (ikke minst en uke etterpå)

 Spørsmålet som har gått igjen hos de som bor på de beste vestkanter og andre utkanter..  er subsidiene som staten tilbyr bønder...
Når det er snakk om tilskudd til bønder setter mange seg opp i godstolen og griper hardt rundt armlenene og det knaker i fjernkontrollen . Fysj og flate for noen sløsing med penger,tenker de, og fysjer Dagens Næringsliv og Kapital til sides.

Er Norsk mat så dyrt, egentlig?
Faktisk ikke. Vi bruker mindre penger på mat enn mange i andre land. Klart at vi alle kunne tenke oss billigere oster og andre spennende pålegg, men vi har ren og god mat.

Men jeg skulle ikke  hive meg inn i noen landbrukspolitisk drøfting, bare si noe om den grove skjønnheten i bondeyrket, og kanskje nettopp dette at så mange tenker noe om bønder, møkka spredning og på det igjengrodde landskapet. Hva hadde vi som nasjon egentlig vært uten bonden??

Jeg er stolt av å eie en gård og på en måte drive gården.